En historie

This track is instrumental.

Is this song not instrumental?

I en bygd i et land lå der engang en gård av grånet, gammelt tre, som skinte av varme när det demret til vår, og bakken kastet sin sne. Det bugnet der ikke av honning og vin, og der var intet gull, ingen silke og lin, men av lykke, var der nok å se. Man kan ikke si at de levde i nød, dog var det et fattigslig sted. For måtte de kjempe for det daglige brød, så hadde de kjærlighet. Der fant de sin trygghet og grunn til liv, av lykke og kjærlighet, mann og viv, når de ofte på åkeren slet. Slik gikk noen år med liv i fred i et vakkert, solfylt land slik ville de og leve årene av sted, lykken var brød og vann. Men skjebnen ønsket dem ikke slik, for i det fjerne hørtes gjalling av krig. Over åsen stod riket i brann. Da falt der en skygge over åsen og skogen; solen forsvant bak en sky. Da stoppet de to bak hesten og plogen, og søkte for mørket ly. Og torden gjallet, himmelen raslet, om krig og døden tordenen varslet. Mørket slukte morgengry. Da kommer en rytter til gården med bud, Gjennom dystert tordenvær; himmelen bærer sin helvetes brud, brekker fjell og splintrer trær. Når budet drar er og lykken brutt; mannen er verken spurt eller budt, skrevet inn i rikets hær. En morgen når himmelen gråner mot høst, og solen står lavt over fjell, gir han kone og barn en siste trøst, for å lette en sorg i seg selv. Han skrider til hest kledt i rustning og sort, og i stillhet rider han sakt bort, uten ord, et taust siste farvel.

Submitted by Corpse Defiler — Apr 24, 2025

Så går det år med rustning og sverd; kjempen for konge og land; fra slagmark til slagmark på krigerferd, levner byer og gårder i brann. Han lever på trass, blant håp og minner, men som årene går og de langsomt svinner, blir kjemping alt han kan. Han står med menn på en tåkete ås når solen gryr til dag. Det er ikke lenger mot fienden de sloss, forsvunnet, er hat og nag. Men krigstrette menn trekker sverdet igjen, når på åsen mot dem står fienden, og hornene kaller til slag. De er fillete, slitne, der de rider med sverd som er svarte av blod; forrevne rustninger fra forgagne strider over tåkete, myrete mo. De kjemper mot ondskap, mot mørkets hær; fem år har de båret sin konges klær; men det de har tapt, er tro. Lettelse er det for såvidt i dem, for dette er siste strid; seirer de kan de derpå vende hjem, til lykkelig stille liv. Det glimter isverd, i økser og skjold når de rider det siste slaget i vold, uten nåde, uten grid. Blodet spruter når sverd treffer kjød; menn faller med banesår. Marken fylles av pinsel og død under solen av gryende vår. På slettene render blodet i flom, og blodlukt stiger fra likene derom rundt de som fremdeles står. Han kjemper i villskap og slåss som besatt; det glimter i blodig metall. Det er stillhet fra hjertet som krigen har tatt, og hans tenken er tom og kald. Rundt ham brøler lyden av slag; det klinger i sverd under lyset av dag, som selv dør ved solefall.

Submitted by Celtic Frost — Apr 24, 2025

Med natten stilner og slaget hen, og marken blir øde og tom, sett bort i fra hauger av falne menn, og ravner som flyr derom. Den skjærende lyd av de sårades skrik, den blodige, søtlige stanken av lik fyller luften, etter alt som forkom. Han står og ser over døende land, når månen kommer frem; husker kone og barn, og nå skjenker han ingen tanke til annet enn dem. Det blåser en stille vind mellom trærne, bærer lyden av seiershorn i det fjerne; nå kan han til slutt vende hjem.

Submitted by johnmansley — Apr 24, 2025

Så er det av glede han rider av sted mot solnedgangen i vest; vender hjematt i glede med budet om fred, i venten om hjemkomstfest. Men der hjemme stiger kun stillheten frem, intet spor av lykke, av kjære, av hjem, kun lukten av død og pest. Da bryter skyer i himmelens mørke, og styrter yil jorden som regn, men uten makt til å livgi gledens tørke, blir det kun som et som et dystert regn. I stille pinsel klager folket sin nød, forkrøplet, sorgtunge, merket av død, i et land av gjørme og stein. Over åsen skriker en skrekkslagen ravn når han skrider der stillheten rår; i fortvilelse roper han sin kones navn, men stillhet er alt han får. Han spør en krokete gamling i svart, med ett eneste svar: Hun er død eller dratt; jeg vet intet, det er mørke år. Da bryter der noe i hans håpfulle sinn, og han stiger atter til hest; det er i et mørke han nå rider inn; fortapt er de han elsket mest. Men landet hen kjempet for er fortsatt i krig, derfor verver han seg påny til strid, for kjemping er det han kan best. Men folket er trett av krigens svøp, av styrets tunge hand, er trette av sult, av sykdom og nød, av mangel på brød og vann, Riket er preget av gjentatte opprør; de ender i slag og blodige oppgjør, i et allerede krigstrett land. Til slikt et oppdrag er det mannen blir sendt, til en liten by i øst; som leder for en gruppe leide menn, som for gull kjemper nådeløst. Mot en oppstand som setter riket i brann, ledet av en mystisk kappekledt mann, med sverd og nattergalrøst. Sverd finner kjød når murene rives, og byen ryddes tom. han rider med drap, der hærene strides, for å drepe, var det de kom. Da går lederen mot ham med tunge skritt, løfter sverdet, men nøler ett øyeblikk, og faller død for sverdet hans om. Gjennom skyene begynner da solen å skinne over en by i strid. da ser han, den falne er en kvinne, som han har berøvet liv. Da først ser han den sorg som er forvoldt, for den falne er kjent, er elsket, avholdt; det er hans egen viv.

Submitted by Dahmers Fridge — Apr 24, 2025

Han rider stilt over myrete land; luften er tung og kald. Trærne er gnaget av frostens tann, og sommeren står for fall. Langsomt i tåken rider han frem, han vet ikke hvorfor han har intet hjem, intet liv, ingen kjærlighet, intet kall. Og solen skinner på himmelens hvelv, men har ingen varme mer; han bryr seg ei lenger om seg selv, ikke om noget som skjer. Skjebnen har tatt alt han levde for, han levnet han intet annet enn sorg, enn de skygger som om seg han brer. Hun dro fra hans hjem da han var i strid, fra det dødens sted det var blitt, et sorgfullt sted som var herjet av krig, der gleden hadde spilt falitt. Om hans skjebne var intet visst, hun ventet lenge, men så til sist, forlot hun hjemmet sitt. I tro om at han var fallen i slag, flyktet hun langt avsted; men i hjertet hennes kjempet ett nag, som aldri gav henne fred. Forkledt satt hun kampen mot kongen igang, for å velte tyrannen og hevne sin mann, og folket fikk hun med. Nå ligger hun, svøpt av dødens vesen, fallen for husbondens sverd; vugger stilt bak sin husbond på hesten, på en siste målløs ferd. Han rider i pinsel på øde heier, forbanner skjebnens lunefulle veier, med hva hun for ham var verd. Men til sist i høsttåken stopper han opp, og løfter den døde av. I stillhet legger han hennes livløse kropp, i en ensom nygravet grav. Han kjenner sorgen knuge ham ille, og selv trærne, selv vinden, selv himmelen er stille, når han tar opp sin vandringsstav.

Submitted by The Void — Apr 24, 2025

Han ser skogen ligge taust for hans fot, og begynner langsomt å vandre. Han føler nok nag, men hva er hevnen rettet mot? Bare skjebnen har han å klandre. Dystre grantrær vitner i tåken stille om at hat er nytteløst, for mye han enn ville, er intet der å forandre. Men til stillhet er nå og sinnet hans bragt, når han sakte vandrer avsted; den han levde for er nå i jorden lagt, på sitt siste hvilested. Et sted i ham ønsker han kanskje å glemme, et minne, selv om han prøver å glemme, når han hvisker tre ord: Hvil i fred.

Submitted by Lake of Tears — Apr 24, 2025