Legd
Min magre ætt du brakte ingen løfter Men fødtes alltid like stum igjen Din gjerning var å fylle landets kløfter Med slitte kvinner og med tause menn De grodde villig opp av svarte jorden En navnløs, en såre ydmyk flokk Som slet seg ut ved fjellet og ved fjorden Og stupte når de hadde strevet nok Men steinen lå dem tungt og hardt i sinnet Og øynenе fikk jordens matte glød De lutеt stumt mot jorden alle dager Og vandret viljeløst i hjertets spor
Submitted by VladTheImpaler666 — Jun 30, 2026
Men kanskje har en kvinnes skjulte tårer Eller en annens sammenbitte trang Mot livet blitt den ild i mine årer Som jorden aldri kveler i sitt fang For alle slike magre stumme ætter Slår høye flammer en og annen gang Hus den som blir sin egen stammes kjetter Og hater lyden av sitt hjertes sang
Submitted by VladTheImpaler666 — Jun 30, 2026
Torden gled over og ble borte Susende i tretoppene mot nord Atter var jeg ensom i det sorte Under hemmelige sørgeslør Under meg lå mosefeldens skimmel Over gynget ragget fra en gren Det var hele høyden av min himmel Over jordiske og mørke sten Svarte furustammer stod på sokler Av en grov granitt i fjellets røys Under mosen knaket det som knokler I de svære steinene som lå løs Videre gikk jeg, tung og trøtt i beina Og skimtet fra den svarte kløft Ett stort måseberg Som træra kom seg opp på med ett digert løft Mellom gløtt av varden Gikk jeg drømmende fra tuft til tuft Over mine øyne og min panne Svingte seg stolt i den kongelige luft Foran lå den fredelige vidde Sitrende i skygger og i grønt Månen stod på himmelen og tide Blussende, løyndomsfullt og skjønt Over frosne myrer gikk jeg mot den Fanget av dens fare eventyr Til jeg midt i mørket satte foten Ned på skallen av et sunket dyr
Submitted by VladTheImpaler666 — Jun 30, 2026
Det er den første, gyldne barfrostdag Hvor lett min gang mot ætrens skyfri riker Min åndes pust i hvite skyer stiger Røk hvirvler muntert opp fra hyttetak Jeg lytter, ja, nu er et dødsens tyst I frosne skoger og på harde stier En bekk, som risler enslig uten lyst Litt tertitpip, jeg skvetter når det tier Jeg gir min varme til den korte dag Som uten kraft, vemodig gylden lyser Med noe av et smil langs åsens drag Varme gir jeg den til alle dem som fryster Jeg ser mit pust, det så jeg ikke før Da kun mig selv i hett begjær og ør Og i min sjel det aldri kjentes stille Og videre tenker jeg, alt mens jeg går I barfrostdagens sol på døde veie Dog enda er mitt liv ei ebbet ut Skjønt rundt mig kalde mørkemakter truer Skjenk mig en kort, en gylden barfrostdag Med stjerner strenge, som mot kvelden stiger Skjenk høie himler over hyttetak I lysets ånder, som nu langsomt viker
Submitted by VladTheImpaler666 — Jun 30, 2026
En kan føle noe er galt Men kan ikke vite hva Noe vil komme hit Og treffe oss hardt og brutalt Den traff oss som lyn fra klar himmel Men ikke uten motstand Skip ble senket og fly skutt ned Menn mot stål, døden er med Og slik skal vi alle begraves I vanens og hverdagens grav Men enda flakker min ungdom Mot fremmede havner og hav Det tordner en storm der ute Det gløder av troppenes ild Ondt eller godt Sånn er det å være til En storm av ild og av torden Det smeller bomber og skudd fyres av Frykten blandt folket i byer og på grenda Vi skal stå imot, sloss med vilje og med våpen i henda Vi var ikke klare for krig Men vi ga ikke opp uten kamp Vi bør være klare neste gang Og forsvare vårt fedreland Med våpen på rygg Marsjerte vi avsted Dypt inne i skoger og over myrer I regn over berg I vind langs fjell I sol over jordet I måneskinn gjennom grender
Submitted by VladTheImpaler666 — Jun 30, 2026
Det var en av disse harde netter Som gjør sinnet svart og tungt Øde lå de sørgesorte sletter Og i alle lunde var det tomt Sammen med den store sol i havet Kommer skygger i fra skogen tilbake Under sine stammer lå den begravet Mot de høge fjella i mot nord Sorg og alt man kaller sinnets smerte Fullbrakt i drømmene for lengst Ender ned fra nattekalde fjellet I min favn, holder jeg deg fast Men ved røttene hvor granen står Med sine mørke, hemmelige bar Holder onde gaster svartemøter Valborgnatt og drikker kvaen klar Og det sloss og bites, til de stuper Ned av stammen, hvesende og arg Og glir bort på sine flate struper Ned i revnen og det svarte djuv
Submitted by VladTheImpaler666 — Jun 30, 2026
Vandrer på gjengrodde stier Blandt løpestreng og gamle løer Reflekterer over en svunnen tid Der dager ga mening og folk hadde sjel Vandrer i gjengrodde bakker Opp mot dalen inn mot fjella Der ingen har vært på år og dag Der daglig drift var til tider ubehag Vandrer i gjengrodde daler Der bjørka faller i vindens vrede Der stien еr grodd igjen I ødemarkens hjеm Vandrer på gjengrodde bøer Blandt ugress og myr Der slåtten ble tatt sommer og høst På en historie og tid som er forbi Vandrer i granskogen Der alt er som før Intet vokser eller gror Blant majestetiske graner som er den norske skog
Submitted by VladTheImpaler666 — Jun 30, 2026
Døden kan flamme som kornmo Klarere ser vi enn før Hvert liv i dens hvite smerte Det er de beste som dør De sterke, de rene av hjertet Som ville og våget mest Rolige tok de avskjed En etter en gikk de vest De levende styrer verden En flokk blir alltid igjen De uunnværlige flinke Livets nest beste menn De beste blir myrdet i fengslet Sopt vekk av kuler og sjø De beste blir aldri vår fremtid De beste har nok med å dø Slik hedrer vi dem, med avmakt Med all den tomhet vi vet Men da har vi sveket de beste Forrådt dem med bitterhet De vil ikke sørges til døde Men leve i mot og tro Bare i dristige hjerter Strømmer de falnes blod Er ikke hver som har kjent dem Mer rik en de døde var For menn har hatt dem som venner Og barn har hatt dem til far De øket det livet de gikk fra De spøker i nye menn På deres grav skal skrives De beste blir alltid igjen
Submitted by VladTheImpaler666 — Jun 30, 2026