Til alle heimsens endar

This track is instrumental.

Is this song not instrumental?

Vi lever i de dødes tidsalder. Et land, en gang verget i stjernelysets klare omfavnelse. nå kledd i askegrå tåke. Kulde farer gjennom marg og bein, vitner redselsfullt om Skolls frade. når Gleipne brister og ormer kryper om skrantne føtter. Kun vonde, falske ord blir sagt. dyder bæres til bål, og Lokis datter byr oss alle fra værbitt heim til tings. Der ligger en gravhaug mot den uevige himmel, en tredje fyrste, sæl. Hvem kan ennå minnes ham? Hans krone, erstatter med tornekrans? Det kjennes som om vårt åndslivs siste solverv, når en vandrer gjennom demrende skog og over gulnet grøde ved Borres marker. Vi føler nærvær til vesener like ved En vettedans: Jagende, hylende. De hvisker — kvast, med forakt — om, og til oss unge, døde ulvehunder, som maler jorda i sott og blod, her, på en gang syngende grunn. Hvem er dødningen, de spør...? Revner tusenårs bånd? Lar dere Verdenstreets røtter råtne? Fåfengt trenges det inn i nået: Vår siste skjebnesvangre høst på hell. Må evig natt senke seg? Med strid og nid og men som våpen? Ei kan noen alene bære usle tidsaldres byrde, ei kan en briste forstandens lenker bak åsenes bryn. Men dette er ingen siste gravferd. Må falne guder leve den dag i dag! Et dunkelt pulsslag kjennes ved oldsakenes edle livsgnist. Om enn tiden flyter seig og svart og gravlegger oss i villrede, og solen sluker oss alle i sin ildfulle vom — ved haugenes nærvær forblir dog vårt vyrds syklus, alle tings far.

Submitted by Corpse Grinder — Apr 26, 2025

Rimfrosts mektige hånd griper isende om landet Kongegården ligger øde, askgrå snø senker seg, dekker skog og mark mens høstvind glitrer. Under kullsvarte ravners åsyn, som maner med harme til ro. Hræsvelgs vingeslag strør sin hevn over fjellbratte lier så vinteren kan komme, for å knuse nordhavets speil med sin bitre stormhånd. Og her, hvor månenetters gjemklang vokter: bygget av stjerneskinn, båret i brennende sølv, knekker døde greiner i den frosne, engang hellige lund. Her tier et rike, fengslet i gys. Høye graner farer sammen, og alt lys pinefullt blekner. Hør en død konges klagesang. med gneldrende røst! Et hjerte, rammet av svik, fortært i lidenskapens flammer. Hans fylgjes vrede hersker, uten husk og sans, med isblå, kalde øyne. Det drønner over kvasse fjell, suser rundt steinsatte hauger: et syn, som stiger opp fra råtne sletter av glød og blod, som maner folk om kongens død. Ætter vanslekter... Ungt blod, alt blod, Midgard visner hen... Hans ben, mørkt begravet, ukjent under himmelens spenn, som glimter i gryning, fulle av savn og nød. Ungt blod, alt blod, Midgard visner hen... Hva skal det bli av rikets marker? Intet blomstrer ved Vestfolds bredder. Og verre enn sult og strid er den fienden som ingen kan se. Som legger i lønn sine spor, som legger i lønn sine spor, på bark, jord og snø: Forfall.

Submitted by Iron_Wraith — Apr 26, 2025

Hvor ensom gravhaug troner hvor skyens bølger velter grå over skyggekledde åser. På gjengrodde stier, hvisker snøen tungt hver natt, bøyer trær mot jord: "Kom, Rimfakse, skjul haugen i røkkr, legg markene bleke, la urgammelt mørke glistre. Dekk alt i gjemselens slør! Dekk alt i gjemselens slør!" Det henger dystre minner over graven, fulle av savn og nød — forgangen er en siste vinter ei... Hør en gautisk røst, som trosser vind og vær, sender bud over verdens vev og vann: forby både høybårne menn, gjeve helter og hirden å gråte tørre tårer. I de kårne sjelers kor klages over en forgjeves ferd. Og i vinden suset hjemkomstens lengsel, så lenge årstidene hersker, og sjøen slår mot stranden. Skal Den håves haller aldri nås...? Grámr! Grámr! En ætt i gråt, et folk i sorg tok med hans navn farvel. Et virke talt med lavmælt røst i folkets kvad gjennom århundrer. For alltid svøpt i tåkebølgers slør, forbli et ry diktet av vinden og tiden. En gang vendte havets hester mot horfang, å by til sverdtid, og i blod og brynje steg drotten frem. La øde Østfolds rike, farget kysten rød med skjold så hvite. Saknet ble fredens vennskap... Ufred brast, med kvasse klinger, vreden stormet: Døden bringer! Lik ved lik, i kvide tung! Og ravnet fløy til havet. Ufred brast, med kvasse klinger, vreden stormet: Døden bringer! Husket lik der finnes, hvor skipet fordum. Fagert var landet, men seieren ei. En skratte gikk til å trolle. Galdret sorteste tåke på himmelverv, og over drottens hjemferd, svart seidr. Og Hlèrs svale ulver stagget sin hunger, livet lot han, i Rans døtres favn: De bunnløse skyggers velde ble Tysættlingens siste hvilested, — (og) mørke var under, (og) mørke var over. Grámr! Grámr! Gravlagt ved kalde Vadla-elva. Men hugen ble tært på i skam. Grámr! Grámr! Under steinrøys ligger rik høvding på raets kant. Grámr! Grámr! Igjen står bare stumme monumenter med murer så grå. Grámr! Grámr! Kronet i grålysningens glød inntil verdens siste dag.

Submitted by Corpse Defiler — Apr 26, 2025

This track is instrumental.

Is this song not instrumental?

Jeg rådde på sjøens våte vidder, hersket mitt velde, eide trell og tun, var eneherskende i ufreds tider. Gavmild kalt, blant de jeg elsket: Mitt hjerte reiste seg ut av blod og aske, i dronningens elskov og frendens favn. Mang en fiende har jeg felt, en bekk av blod foran mitt øye. Aldri skal glemmes sverdgrepets tyngde i min hånd, ei heller ikke jernbyrdens bitt. Men sommer ble til høst og vinter ble til vår. Rimete legeme, glissent hår, mitt tungsinnede møte med alderdom: Liksom et vindløst ve, liksom et vergeløst vett. — hvor er all glans blitt av? En grånet krigerætts skumring senker seg, når himmelens salvokter svinner hen... Timen er kommet. lytt til dødens isende kall, en mare som kveler alle siste drømmer, formørker sinnet som fjellheimens skygger. Akk! Til bane skulle bli, jotunbygd trolldom eller blodøksas hogg. Gravlegges skal jeg så, for all tid, på Skiringssal og haugens evige prakt. Jorden jeg sto på, den farget fienden rød. Å bror, det er merkelig ensomt å dø! Fordi intet minne maktes å tale om meg, under regnbuens glovarme farger. Gammelmannsjuk, mitt krigernavn — slettet ved nornedommens gufs. En stridsdjerv vikings liv forkastet, til Helrikets behag, i sottedødens sorgsvarte tak: Min tjodkonges ry — en saga blott... Timen er kommet til dødens kall, kveler alle drømmer, formørker sinnet som fjellheimens skygger. Gravlegges skal jeg så, for all tid i haugens prakt. Timen er kommet.

Submitted by Corpse Defiler — Apr 26, 2025

Brødre, la oss minnes våre døde, ved fjord og dal og høyfjellssal. La aldri dydenes ånd, våre siste grener til en gammel ætt, fortapes i denne hellige lund, ved Geirstads lier. Sådan står vi stundom, vemodige, mellom brustne drømmers ruiner, der hedendommens tidsaldre sloknet. Her, under stumme hallers tak blundrer vismenns lynne, på hedre kongers grunn, nå overøst med gilde hauger, reist i djerve fedres dager. Finnes det stadig liv blant de morkne stammer, som nå er lenket i tamme rekker? Det er Hvitekrist som lusker rundt med døde, hule ord, som kjennes her ved kvist og kvide: Det svarte brådypet inne i oss. Og hans frelse, som nattevinders fråde, stormet gjennom mark og blod, smuldret bort en altomfattende dømt, flere tusen års kultur. Søstre, la oss befri de bundne hender, ei godtar vi vårt lodd som et forbannet folk! Vi forstår vel, at sorgtyngden steg blant oss da en siste, hedensk konge tømte dødens beger. Hans ånd hviler der den dag i dag i sin klamme Gokstadhaug, med tidsaldernes gyldne krone på, og disig måneskinn som brynje. Ut vi må! Ve, om ingen husker stien tilbake til et hederlig land, svoret en gang til norrøn troskap og dekket av våre sinns fulle vekt, — som ennå bæres i fossesengens klang og som feier syngende over hvite tinder. Dette er vår dommens natt! Det lyder farvelets røst! Så la oss vandre, i følgelag, og hilse oldtidens minner. Stillhet råder her. Stillhet vandrer her Stillhet i all evighet. Stille i disse ulvetider — et forstenet minne om en stormannsalders tideverv, til alle heimsens endar...

Submitted by Dahmers Fridge — Apr 26, 2025

This track is instrumental.

Is this song not instrumental?