De gjenlevende

Mot en forstummet jord krummes våre kropper avspeilingen av falne guder i landskap atter en grånet skapning skal gå bort mens døden henter inn sin bitende not Som en orm som kysser bleke knokler og spotter alt levende i hver karrig vrå det er bare oss igjen i evig fall hver natt for vi er bundet her med urørlig vold Mektig er denne demrende undergangstid måtte bare markene ei ligge forbrent i snø måtte ei avgrunnskuldens bitt skjære i sten Men en bristet stormklokke toner i det fjerne nedad går de dype fjellrøtter som slår revner ved yttergrensen av vinterdypets kvelefavn Det er bare oss igjen i evig fall hver natt for vi er bundet her med uunngåelig gru Oss forbannede demrer mellom øde grener oss gjenlevende, et evig, forskutt kor Noe forferdet oss med stormfuglens skrik noe forfrøs våre årer med navnløs skrekk trettet envher sjel, tømte ansikter for vilje lot oss velte inn i mørkets barske språk, den vredes styrke klamret seg på alle ting: Alt må stivne i denne billedhugde isbrann Et snesort mareritt rir våre rustne bønner besår tinder, kløfter, med dunkle redsler forgjeves gjemmes tanker i falmet ild der tomhet fylles med gamle drømmer omspent av de tidsforstummedes fakler alt liv rystes ved disse isvinders røst Det er bare oss igjen i evig fall hver natt for vi er bundet her med uunngåelig gru Oss forbannede demrer mellom øde grener oss gjenlevende skilles i ensomhetens kval i usynlighetens nærvær er stunden kommet som varsler on en fiendtlig vandrers ankomst gamle skygger trer inn i hauger og vårt indre og i blodet, dryppende fra oss begravedes hender akk sinn, glød en siste gang i dødlik kraft, bortenfor det vi må vedgå, at alt fryser ihjel Det er bare oss igjen i evig fall hver natt og vi er bundet her med uunngåelig gru

Submitted by Warbringer — Apr 26, 2025

Navnløs er sorgens vev i natt i mulmets gang og kuldens saler, her gjenlyder drømmen fra urtiden som makter å drive isspydet i margen Du, den stillhet som svelger du, som skumrer alle ord og heller vår usle heder i hvit tomhet med dine eldgamle, strenge bud Våre hjerter, svøpt av sottfuglens skrik som isner alt liv og brenner alt håp ei dette dypet vekker vonbrotne guder men oss dømtes åndedrag påkaller En vind som kverner alle fjell et fjell som bryter alle vinder en båregang som svelger alle land i endeløs natt, våre sinn synker i grus... Bortom de hviskendes ofre: Havbrotten raser, hoggormer slynger og slettene herjes av vettervrede stormlurenes dur fornemmes det kryper og klager og dundrer til oss, veike sjeler i savnets kvad. Her, hvor skjøre fnugg dormer i snø en siste hvil, byr på, og oss dekker til å dø... Vi, som vender oss fra dens geberder må bortfalle i timen som går ned i kulden, der minner dveler ventes denne siste, kvasse vinter. Knoklete hender griper svakt når vi snåver på iskuldens sti, som ingen vil, men alle må trå på; må dette være tilværelsens siste glimt? Trengsler mørkner skumringstiden sørgelig er det som nå oss kaller det er i asken vår vi tråkker, natt... og taust et forglemt liv. Trengsler mørkner skumringstiden sørgelig er det som nå oss kaller det er i asken vår vi tråkker, natt... og taust et forglemt liv. Det er i asken vår vi tråkker, natt ... og taust et forglemt liv.

Submitted by Cyberwaste — Apr 26, 2025

Aldri bar de hensunkne, sorte kroner svunnet hen i et nattlig hav ifra nord og fjernt sådd fra fordums lys en slik klage som i skaresnøens tid Alt luter under stormkaskadenes vold bak tunet oser evig mørke gjennom karrig skog og gustne stammer der er heimen gått i glemme av vårt øye... Høye makter tindrer og luer i brynet deres kuldegys bryter ned hvert åndedrag la grener bøyes drukken av vindkast la stammer rystes av istappenes last Lytt, til de sortlige vintertimene som gikk ei finnes en voldsommere byrde! Og etter en fortærende ferd gjemmes i dem livets siste, tonende glimt av håp Hvem er de fremmede blant oss fortapte? Levninger fornyer en bristende klage som demrer gjennom rom og morkne knokler og frosten maktes dog snart å slokke Akk, en tanke bryter inn i dette livets skrik en forbarmelse, som ensomt runger og tegner rastløst bilder i utmark og dalfør et gammelt lys falmet under frossen ild Og brått gryr bøkeskogen i vinterveldet foran horisonter og under stjernevelvet skal dette bli liksløret som lutret oss i natt som tok fra oss all jord, alt feste og all kraft...? Alt formørkes atter igjen, natt etter natt stilt svaier døden gjennom årstidenes brott ombrust med tomme drømmer — intet er, intet våkner og intet bærer verdens makt... Bortenom midvintergrået trues alt ved enden: Evig avgrunn fortærer våre første skumringsglimt

Submitted by Grave666 — Apr 26, 2025

This track is instrumental.

Is this song not instrumental?

Bortom de hvite, gjengrodde netter og led hviskes forgråtte viser om flokkens død. Det fantes en hellig time da vi holdt ed og nordavinden ei føk av sott og nød Denne siste ferd adlyder fortvilelsens kall famlende bortover banens krets som toner lik verdensaltets stjernefall mens stivfrosne hender dveler i sykdom Inn i kulden flyter de jordmørke sletter speilet i vintermånens blånende gløde. Og bortvendt, der de rotløse steiner gir etter ulmer intet hyperboreisk i dalenes øde Evig snøfokk varsler dødsfragmenter i et spinn av dunkle, vage tankers etterklang der kun myriader av ensomheter venter i deres glemsel, de siste stemmer sprang Er vi skapninger uten mæle, uten munn? Bestandig fra fjellheimen jettene buldrer. Oss oppstandne fortapes på ødslig grunn må ætten dø hen ved årstidens skulder? Nei! Skjønt bak dvalen redsler stadig grunner og dypet av klager lot ånden eldes med vold bleke lys vil vokse frem og bli funnet må gjeternes tunge steg forbli på langt hold Og timen skal komme da solvervet vil stå en hellig gnist mot det rotløse landet stilt forut vårt tunge lodds skygger skal rå og sinnets voksende tomhet blir til ild

Submitted by VladTheImpaler666 — Apr 26, 2025

Bortenfor altet, forbi det gjenfrosne rom mot snehvite, endeløse skyvvegger går de siste svaneånder til hvile, en evig søvn under usynlighetens hvelv Over mørke havet råder stormfull stillhet avgrunnsporten, meislet ut av stjerneskygge frostbitt – stadig frossent – ruver den gjennom tiende daler, kledd i is eg rim Årveien, ensomt dvelende under hvelvingen det mumles fredløst under bark og hud som askestøv det velter opp i vemods hug berøver og begraver alt med dødlig kraft... Vi minnes frenders forne skrud forntidsbåret, med all fordums glans Vargene svelger alle som ei kan spå den døde drotts liksalme: "La faren hen, la alt forgå" Opp imot stormsletta sjelen krysser hvor skal de renne hen, våre kvaler? Den kvelende kulde, roper på lik glitrer det dog bak de hvite kaskader... Noe strider imot en evig nattferd det våkner og spirer i dyp jord noe flammer i menneskets usæle indre når det ildrøde står over fjellheimen Se! Det reiser seg fra den stille dvale til syne et glemt åsyn over verden som i minnet, kallet fra forgylte åser som vårens torden gnistrer det av lengsel og fyller de høyes hvite kammer – skal atter jorden hylles i uendelighetens sfærer? Men før solen vender mot våre veier kulde og bortkommet savn skal i oss knuge innen solen – som et ildrødt gammelt vesen – stiger ut av sin mørkfylte himmelhule Hellige sol, reis din gylne fane! Våre usle sjeler skal igjen helbredes med tusen virvelvinders skimmer som tusen kall til solsang ny!

Submitted by Lake of Tears — Apr 26, 2025