Mørkere
Den rovlystne suverenitet Betvinger deg Gjennom troskyldighetens løgner Til å oppgi egen trang Overfor avmaktens Uetterrettelige selvbedrag Mørkere Jeg vil ha det mørkere Se som de frydes over å se deg Bøyd over isolasjonens avgrunn Hvor det frivillig Spises av parasittens munn Mens hver nerve Avventer ulykkens miserable stund Mørkere Jeg vil ha det mørkere Anger vaskes ikke ren av frykt Denne rettferdighet Som kun tjener seg selv Du puster synden inn, men ikke ut For å forevige dvelen Over endeløse kvaler Foldede hender Som ikke stryker, men bare slår Og skuer alle klager inn for døden En gift som dyrker sinnets uro Med en tornekledt guddomstanke Mørkere Jeg vil ha det mørkere Jeg vil ha det mørkere
Submitted by SerpentEve — Apr 26, 2025
Død er du, som ser livet komme og gå Og kveler dagene til døde Som sårede dyr Med frykten stemt i alle sanser Som sårede dyr Inntil hjertet stanser Det unge dyr er det gamle likt Som seg selv hater aller mest Og tjener de livsfjerne Formgivere, lovgivere, anklagere Allvitere, angivere og svikere Kuer din natur Tilbyr tilflukt i forvirring Med en avskyelig generøsitet En bøddel i påtatt godmodighet Et sinn som aldri hviler En smerte i dissonans Hva kryper sort henad her inne? (Et vanvidd) Som sprenger alle grenser I selvbedragets skitne rester Lurer løgnens abstinenser
Submitted by SerpentEve — Apr 26, 2025
Det falt et lys i min mørke krok Gjennom ødets falmende vei til lindring Klar til å vende alle spottende blikk Fra bittert nag til dogmatikk Vi er de dødes budskap blant de levende Mørke tunger som rører i rundt sinnets hav Finnes det dog noen vei til nåde Når stemmene endelig stilner av? Hva er misantropens indre håp? Lagt til grunn i en bunnløs dvelen Overfor menneskehetens stumme språk Et grublens glimt som ryster sjelen Hva er misantropens indre håp? Lagt til grunn i en bunnløs dvelen Overfor menneskehetens stumme språk Et grublens glimt som ryster sjelen Vi er de levendes budskap blant de døde Virker som det onde Eldes kun men aldri dør Merkelig nok blir løgnen bare Enda mere sann enn før Men hvorfor håpe og hvorfor tro Når bare gammel gift vil gro? Denne uroens indre mislyd Som nærer på en hemmelig smerte Yngler dugg til tårer Og tårer til stein For realitetens tolk er en løgner Som anonymt har sneket seg inn Og stilnet alle stemmer seg omkring Vi er de levendes budskap til de døde Virker som det onde Eldes kun men aldri dør Merkelig nok blir løgnen bare Enda mere sann enn før Men hvorfor håpe, og hvorfor tro Når bare gammel gift vil gro?
Submitted by johnmansley — Apr 26, 2025
Livløse minner Tærer på farvellets rester Et kynisk regnskap Skjenket gjennom brutte løfter Selv-erklært som ufødt form Et kildevell til selvforakt Forgreiner seg i sinnets storm Bølgen stiger i nattens drakt Jeg vil slippe kaos inn Fra mitt indre vesens vansinn Vord du o`velsignet stygge Se min ankomst i lys og skygge Iscenesatt som innøvde fraster Bebudet av vår skjebnens makt Den frie vilje er blott et infall Fra vår egen dødsforakt Jeg vil slippe mørket inn Svelge min skam og disiplin Høste lys fra dypets kjerne Gjøre frihet og sannhet blind Iscenesatt som innøvde fraser Bebudet av vår skjebnens makt Den frie vilje er blott et innfall Fra vår egen dødsforakt Selvfortært i båren form Ringen er sluttet i mulmens prakt
Submitted by Pestilence — Apr 26, 2025
Bare lyden stilner nå Den som mangler tonefall Der en ensom rytter falt av sin hest Han var bærer av en tekst Og et vers med tomme ord Han var ensomhetens rytter og dødens bror Omringet av brostein Ser du skyggen av et gammelt tre Det er der hans ondskap skal plantes ned Gjem de tomme ordene La ham aldri finne dem Hører du de hviske til deg må du skynde deg hjem Langsomt går natten og ensom blir nattsvermerens vingeslag Mens gatelykter blinker uten lys Lyden hvisker løvet opp til Dans med vind og kraftig storm Kråkene gir hint om at noe skal skje Han har skrevet manus som vil krige under huden din Slutten vil du snart beføle Hvis du slipper hans ord inn Langsom blir natten og ensom blir nattsvermerens vingeslag Mens gatelykter blinker uten lys Gjem de tomme ordene La ham aldri finne dem Hører du de hviske til deg må du skynde deg hjem
Submitted by The Void — Apr 26, 2025
Innsikt som stundvis dør Og levner deg som slave på en trone Forfengelig i din skjønnhetsdrakt Trofast til din slette kilde Med applaus fra døve og blinde Under huden Skambrent kjøtt Med skabb og sår Og våpnene Som våkner tyst Begrep som brente En flod av lyst Med bleknende oppriktighet En nådeløs lavine Som hvisker stille Og vinner Kløver tungen En samvittighet Som forsvinner Jeg vil trykke deg ned For min egen del Du må føle deg dritt For å gi meg fred Og fore min ånd Gi meg vinger Som flyr avsted Med lys og fjær Fra guds hånd Og i hans nåde Et påtatt bånd... Et påtatt bånd... Et påtatt bånd... Mellom gap og bytte Jeg spisser mine ører For å lytte Med en tann Full av gift Slik at du Kan gjøre nytte En egenskap Uten navn En slags lengsel Men ikke savn Mange snarer Har jeg lagt Lytt til trommen Som slår i takt
Submitted by Corpse Defiler — Apr 26, 2025
Angstens styrke Tvilenes nag Ubesluttsom Natt og dag Stillhet klamrer Ensomheten Inn i døden I graves kammer Lidelse Opprørstrang Fra ditt bryst Den dype uro En angrepslyst Den blinde tro Formes stille Og bygger opp Den brente bro (Den brente bro) Er det måneskinn? Sult og savn Natten hvisker Mørket trøster Og flytter inn
Submitted by SerpentEve — Apr 26, 2025
Mitt hjerte er så sykt Som stadig snur i kald forakt Og vandrer fredløst mellom sorte lag Mitt ansikt skjelver når det speiler Uroen i mitt selvbedrag Gjennom drømmevirket Høres dødsmusikk En sår melodi Hvor ordene smelter Og blir forbi Som dråpenes klang Rastløst slår sin bølgende takt Halvveis bundet og halvveis fri Faller de ensomt mot sin skjebne Og spiller ut sin siste akt Tyngden av tusen fortids branner Som aldrende gav opp sin brøde Og forsonet seg med Minner begravet sammen (med) de døde Mot fremtiden Som evig bærer på gjeldens ringer Var det ikke det jeg visste! Vi tærer tungt på egne laster inntil det siste Når øde tanker er rotfast bundet Når mindre kommer og mere går Fjernt velter de seg der ute En livsfjern fest mens pesten pågår Denne uutholdelige tilstand En sakte venner seg til Som stadig lyver Mer er trofast likevel Væpner en utålmodig munn Som bygger et land av skygger Og gir etter til syndens lære For sin egen frihet mot i morgen Tyngden av tusen fortids branner Som aldrende gav opp sin brøde Og forsonet seg med Minner begravet sammen (med) de døde
Submitted by Celtic Frost — Apr 26, 2025