The Oath of the Pagan Moon
I mørkets favn, stiger den hedenske måne En ed er sverget, et løfte om dødens dåne Med stjerneblod i sin skyggefulle hånd Den sluker alt lys, og brenner verden til sand En kosmisk forbannelse, skrevet i tidens aske Livets flamme slukkes, alt skal briste og smuldre Den hedenske månes ed, en hymn til intethet Alt skal falme, alt skal dø Ingen frelse, ingen nåde Den hedenske månes løfte, et univers av hat Kun stillhetens grav, under dens svarte makt Gjennom nattens speil, flyter kaos som gift Kosmos vrir seg, under månes gamle skrift Forbannelser kaster skygger over verdens ruiner Menneskeheten kneler, under dens sorte minner Eksistensens trone knuses av dens vrede En uendelig natt der alt skal forlede Med flammer og frost, og dødens kalde pust Verden skal knele, og oppløses i rust I mørket finnes ingen slutt, ingen begynnelse mer Kun den hedenske månes forbannelse, hvor alt går til grunne
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
Bak månetåken ligger en dødelig fred Et skjult rike av hat, hvor lys aldri har gled I tåken lurer en eldgamle sorg En ondskap så dyp, den kveler all jord Fjernet fra verden, bak sløret av natt Der onde hemmeligheter hviler i svart Bortenfor den onde månetåke Finnes mørkets sanne kilde Der tid og rom oppløses, og sjeler forvitrer Bortenfor den onde månetåke Ligger evig hat og dødens ild En avgrunn av ondskap, der ingenting gror Gjennom skygger og frost, en portal til intet Bak den sorte sløret, et rike av synd og slitne skrik Der svartmetallens sjel finner sitt hjem I tåkens favn, blir hatet brent igjen og igjen Månetåken skjuler en skjebne så kald Et speil for det svake, et kall for de falne Men for de som går dypere, forbi denne illusjon Venter kun mørke, en evig fordømmelse, en tom stasjon Tåken forsvinner, og sannheten står klar En verden uten nåde, der svartmetallens hjerte slår hardt Der ondskapen hviler, for alltid i nattens favn
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
I nattens dype speil, en skygge viser seg Et vesen uten nåde, hvis blikk flår sjelen av deg Ingen menneskelig form, kun horn og et smil En geit fra dypets rike, et symbol på evig ild Smilet skjærer som kniver, et løfte om evig pine I drømmens sorte favn, finnes kun djevelens mine Drømmen om den smilende geit Et speil som viser sannhetens veit Ingen flukt, ingen frelse Kun ondskapens kosmiske helse Drømmen om den smilende geit Der mørket selv gir sjelen sitt beit Evig hat, evig forbannelse Speilet knekker, men bildet forsvinner ei Geitens smil blir bredere, dens latter et uendelig hei Den viser deg verdens løgn, der liv er en syk illusjon En ondskap som bor i alt, et univers dømt til korrosjon I stillhetens rom høres dens hvisking Ord av fortapelse, en evig forbryting Geitens smil er et varsel, et rop fra intet Du våkner i mørket, men ondskapen sitter i sinnet Den smilende geit forsvinner aldri helt Den venter i skyggene, i ditt eget speilfelt For sannheten er klar, ingen nåde skal gis I natten der djevelen alltid ler sist
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
Over nattehimmelen stiger fullmånen svart En herre av mørket, av hevnens kalde art Hans blikk brenner jorden, hans vilje knuser tro Den menneskelige pakt skal rives i to Fra dypt i nattens kløfter, reiser han seg Med hatets flamme, alt liv skal forgå seg Hevnen til måneherren, en storm av evig natt Ingen skåner, ingen nåde, kun dommens tunge kraft Hevnen til måneherren, menneskehetens grav Når gudene faller, skal mørket herske i savn Han bærer en forbannelse, sverget i tidens dyp Menneskers rop, som toner i et dødt landskap, skrik Men hans hevn strekker seg høyere, mot himmelens trone For selv Gud skal knele, under fullmånens sone Kosmos slukes i måneherrens vrede Himlene faller, alt liv i avlede I hans rike finnes kun tomhetens sang Evig natt, en dom ingen kan forlange Og når verden er stille, når alt liv har gått Vil måneherren stå igjen, i mørkets sorte slott En evig natt han hersker, over tomhetens dype hav Hevnen er fullført, og alt som var, er grav
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
Under månen hviler ingen fred, kun ondskapens klør En sjel kveles i dens kalde, dødelige slør Forbannelsens stemme hvisker, dens mørke vilje ren Drivkraften bak hvert skrik, bak hvert blodstenkt ben Skyggene danser, sjelen brenner tom Månen befaler, og jeg går mot min dom Besatt av månen, en slave for dens kall Jakter på liv, drevet av nattens fall Besatt av månen, en vandrende grav Etter drapene, vil min siste handling være avsav Blodet roper i mørket, under måneskinnets glans En forbannelse som styrer, som en evig, dødens dans Menneskene faller, et rovdyr uten nåde Men etter natten kommer min egen råtnende gåte Jeg ser meg selv i speilet, et tomt og dødt blikk Månen ler bak meg, dens grep strammer seg i et klikk Hver handling utført, hver blodsdråpe spilt Til og med min siste åndedrag, av månen har blitt stilt Under den siste fullmåne, stuper jeg i dødens favn Ingen håp, ingen frelse, kun månebesatt savn Mitt blod renner som floder, mitt liv slukkes i ro En tjener for månen, et evig mørkets bro
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
I skyggen av fjellene, der vinden hvisker kaldt Står en katedral av stein, eldgammel og forfalt Måneskinn lyser svakt, på døren som aldri åpnes Men den som trår for nær, vil aldri bli sett på jordens flater Blodfylte korridorer, ekko av dødens rop Ingen vei ut, når mørkets krefter drar deg inn i sitt grep Hemmelighetene til den gamle katedral Der nattens vampyr hersker, i evig blodig kval Hemmelighetene til den gamle katedral Et hvilested for ondskap, en evig nattens sal Fra tårnets topp ser han, den siste gnist av lys Men hans verden er mørket, et evig blodets pris Usynlig i skygger, han venter i stillhetens gjemsel Til uskyldige sjeler våger, inn i dødens hjemsted Sannheten skjules bak vegger, som bærer evighetens stank Fanget i en forbannelse, et mørkt og råtnende bank De som våger å søke, finner kun en grav Blodet deres metter vampyren, en evig nattens stav Så advar de svake, om stedets dødbringende spor Men sannheten forblir gjemt, blant mørkets murer stor For ingen vil tro, før de møter sitt fall I den gamle katedralens fang, den siste nattens kall
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
Mørket er mitt eneste hjem, en natt uten ende Forbannet til evig ensomhet, ingen lysstråle kan jeg kjenne Blodet roper i meg, en hunger jeg ikke kan temme Hver dråpe liv jeg tar, forsterker min dødelige stemme Fordømt til å vandre, alene i nattens favn Mitt hjerte er dødt, men blodet bringer kun savn Forbannet i nattens ensomhet, en sjel som aldri finner fred Et liv i evig skygge, drevet av blodig skjebne og hatets sted Forbannet i nattens ensomhet, en evig runddans av død Hver uskyld jeg sluker, bringer meg nærmere mitt siste brød Skygger mine eneste venner, månen mitt eneste lys Men selv månen håner meg, med sin kalde og stumme pris Jeg ser mine ofre, deres øyne fulle av frykt og tårer Likevel drukner jeg i blod, i nattens mørke gårder Hvorfor meg, hvisker natten, mens vinden bærer mitt skrik Men svarene er tause, og døden min evige plikt Jeg søker ingen nåde, jeg vet jeg er forbannet Men ensomhetens klør er verre enn blodets tannet Så jeg vandrer i mørket, alene til verdens ende Ingen vil savne meg, ingen lys kan min forbannelse brenne Blod og sorg mitt evige minne, under månen som vitner i stillhet Forbannet i nattens ensomhet, min sjel for evig i splittet villhet
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
Under månens kaldeste glød, jager jeg i nattens favn Uskyldens pust, jomfruens frykt, en dans før livets savn Blodet i henne er rent, som en elv av hellig kraft Men i min forbannede hunger, blir hennes liv brakt til min drakt En skjebne vevd i mørke, en jakt uten nåde Jeg tar hennes uskyld, et liv hun aldri får tilbake Sanguine jakt på jomfruens renhet, en natt fylt av syndens krav Blodet hennes metter min forbannelse, hun drukner i dødens grav Sanguine jakt på jomfruens renhet, hennes uskyld er min evige næring I min natt av ondskap, hersker jeg uten varig læring Hennes skrik forsvinner i mørket, som vinden bærer bort Hun ser sin ende nærme seg, i skyggenes kalde port Hennes hjerte banker siste gang, under mine onde hender Jeg drikker fra livets kilde, og hennes renhet jeg brenner Renheten er min gift, men også mitt begjær Hver dråpe blod som renner, fjerner meg fra alt som er nær Forbannet til å jakte evig, på livets ungdomsflamme Hennes blod min frelse, men etterlater meg i skam Så faller natten stille, over et liv som nå er borte Min jakt fortsetter uten ende, en vampyrs dødelige sorte Ingen nåde finnes i meg, kun hungerens evige straff Sanguine jakt på jomfruens renhet, en sang av livets siste avskjedshaff
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
Forbannet til evig tørst, en hunger som aldri dør Blodet av uskyldige barn, er det eneste som meg nærer før jeg blør Deres gråt er nattens musikk, en symfoni av fryktens skrik Under månenes kalde blikk, drikker jeg livets skjøre drikk Uskyldens hjerter slår, men ikke for lenge Jeg tømmer dem for liv, i nattens mørke gjenge Evig lyst etter barnets blod, en forbannelse uten slutt Jeg jakter de reneste sjeler, min hunger kan aldri bli brutt Evig lyst etter barnets blod, i dødens kalde favn Jeg lever kun for å slakte, mens skygger danser i savn I skyggenes dyp finner jeg dem, skjøre liv i nattens favn Jeg knuser deres lys, hver dråpe blod blir mitt krav Blodet som en gang flommet fritt, fyller nå min evige grav De små hjerter slutter å slå, og stillheten etterlater et mørkt krav Ingen nåde, ingen fred, bare blodets evige dans Jeg lever i en tomhetens verden, hvor kun død har sjans Fra vogge til grav, tar jeg dem alle Deres skrik blir stille, når mørket på dem faller I evig mørke, med blod som mitt brød Et liv fordømt til ondskap, min sjel for alltid død Evig lyst etter barnets blod, jeg er natten, jeg er dødens sverd En vampyr i evig hunger, som jakter på livets ferd
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
Jeg var en gang en mann, under månens dødelige glans Et liv fylt av smerte, ble mitt eget siste lands Besatt av nattens skjulte vrede, jeg tok mitt liv med en siste bønn Men døden ga ingen fred, kun mørket fødte meg på ny igjen Gjennom sorgens elv ble jeg ført, en evig natt hvor håpet døde Mitt hjerte ble sort som stjernefri himmel, i mørket hvor ondskap bløde Født på ny for å ende liv, fra smerten steg jeg opp i nattens kall En sorg så dyp ble til evig hat, en forbannelse som aldri vil falle Født på ny for å slakte lys, jeg er skyggen som aldri kan dø Mitt blod er en elv av evig sorg, men min sjel brenner av hevnens glød Jeg er evighetens fanget slave, et ekko av nattens urene klang Menneskelig form ble knust og borte, og sorgen min lever i hvert ang Jeg bærer en byrde fra eldgamle tider, et minne som aldri vil forsvinne Men ut av smerten steg et vesen, formet for å la verdens lys forsvinne Månen lo den natten jeg falt, og mørket kysset mitt døende sinn I den kalde gravens favn ble jeg formet, min reise inn i hat begynte der innen Jeg var en mann, nå er jeg nattens vrede, en ondskap skapt av sorgens ild Forbannet til å vandre blant de dødelige, til hver eneste sjel er stille og mild Jeg er sorgen fra eldgamle dager, en skygge som aldri kan bli hel Mitt kall er å slukke alt livets lys, og verden vil synke ned i mørkets sjel Fra sorgen steg jeg som nattens hersker, en ondskap født i blod og smerte Jeg vil aldri finne fred i døden, for nattens forbannelse brenner i mitt hjerte
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026
Og jeg skal vende tilbake til livet På natten av den gamle, frysende desembermånen En skjebneløs natt… Livet var en løgn, en tom serenade Alt som ble skapt, fortært av mørkets parade Moral, en sykdom, modenhet, en farse Universets siste åndedrag kveles i en frostklar skare Et ekko av stillhet, en symfoni av død Evig smerte, en avgrunn som aldri blør Alt en illusjon, formet av ignoransens hånd Men nå står tiden stille, og alt liv blir knust til sand Under desembermånen, alt liv forsvinner En evig natt av tomhet, hvor mørket vinner Ingen stjerner skinner, ingen sjeler skriker Kun evighetens skygger, der intet eksisterer lenger Bevissthet fanget i en livløs kropp Tankene dine, din eneste venn, aldri stopper Lytt til lidelsen, hør Satans kall Fallet er fullført, intethetens ball Offeret er gjort, din sjel har blitt gitt Menneskehetens siste håp druknet i syndens skritt Regnet faller, renser alt bort Byer av kaos, slettet fra jordens kort Satan ser på, sittende i sin trone Han lukter mørket, et evig monotont kor Den store omvendelsen, en flom som knuser alt Til slutt er det ingenting, universets siste fall Det er over nå, intet mer å tape Alt er mørkt, som det alltid har vært Verden er stille, døden har seiret Desembermånen lyser, et tegn på evig svik
Submitted by MetalElf — Jun 21, 2026